<p>Elvene våre mister stemmen. I denne episoden møter vi ferskvannsøkolog Gaute Velle, forsker ved NORCE og leder av VKMs faggruppe for biologisk mangfold, som forklarer hvorfor norske elver og innsjøer står i en stille, men alvorlig naturkrise. Selv om ferskvann bare dekker én prosent av jordens overflate, rommer de rundt ti prosent av alle kjente arter. Likevel er det nettopp disse økosystemene som nå presses hardest. </p><p></p><p>Velle tar oss med inn i en verden mange sjelden tenker over: livet på elvebunnen. Her finnes tusenvis av bunndyr som fungerer som små varsellamper for miljøtilstanden. Deres tilstedeværelse – eller fravær – avslører om elvene er friske, regulerte, forurenset eller påvirket av klimaendringer. Når disse dyrene forsvinner, forsvinner også elvas evne til å rense seg selv og skape grunnlag for fisk og andre arter.</p><p>Den nye rødlista for naturtyper viser hvor dramatisk situasjonen er. Av 46 naturtyper knyttet til elv havner 34 på lista som truet. Det betyr at rundt 75 prosent av elvenes naturtyper står i fare. Årsakene er i stor grad menneskeskapte: vannkraftregulering, flomvern, kanalisering, rørlegging og inngrep i nedslagsfeltet. Når elver mister sin naturlige dynamikk, mister de også livet som er avhengig av bevegelse, tørrlegging, flom og variasjon.</p><p>Klimaendringene forsterker presset ytterligere. Hyppigere flommer skyller ut strukturer og liv, tørkeperioder presser arter ut av leveområdene, og økte temperaturer gjør gamle økosystemer ubeboelige. I Norge kan temperaturøkningen i ferskvann bli flere grader – nok til å endre artssammensetningen dramatisk.</p><p></p><p>Fremmede arter skaper sin egen form for uro. Pukkellaksen kommer i enorme mengder og konkurrerer direkte med en allerede presset villaks. Vasspest tar over innsjøer og bekker, mens sykdommer blant kreps truer edelkrepsen. Velle forteller hvordan forskerne nå vurderer kumulative effekter – hvordan flere arter sammen kan forsterke hverandres skade, slik at én pluss én ikke lenger blir to, men fire.</p><p></p><p>Vi får også høre om plast i elvene – et synlig problem som ofte skjuler et dypere, mer komplekst bilde. En nasjonal kartlegging fant elver nesten uten plast, men også klare verstinger, som steder der plasten lå som rene dynger. Forskningen førte til lokal mobilisering, men Velle advarer mot at plastdebatten ikke må overskygge de mer skjulte og alvorlige truslene.</p><p>Hva skal til for å restaurere en elv? Ifølge Velle må vi først forstå hvordan en elv ser ut når den får være naturlig. I Sør-Norge er slike elver sjeldne, mens de i nord fungerer som levende lærebøker. Restaurering handler om å fjerne terskler, åpne rør, la elva erodere naturlig og gjenskape dynamiske bredder. Når det gjøres riktig, responderer naturen raskt.</p><p></p><p>Midt oppi alt dette peker Velle på et samfunnsproblem få kjenner til: Norge mangler ferskvannsøkologer. Universiteter har lagt ned fagtilbud, og det er nesten ingen norske søkere når stillinger lyses ut. Mangel på kompetanse betyr dårligere beslutninger og svakere forvaltning – i en tid vi trenger det motsatte.</p><p></p><p>Likevel finnes det håp. Vi har bedre verktøy og data enn noen gang, og konsekvensutredninger er blitt mer obligatoriske. Og viktigst: naturen har en imponerende evne til å komme tilbake når den får sjansen.</p><p>Denne episoden gir innsikt i både truslene, mulighetene og håpet som finnes i norsk ferskvannsnatur – og hvorfor det haster å lytte til elvene før de mister stemmen helt.</p>