Takk for maten

Du plukker opp en pose gulrøtter i butikken uten å tenke over det. Bak den posen ligger 50 000 ukeplaner, tre dagligvarekjeder, et tollvern bygd på priser fra åttitallet og en bonde som sådde i mai uten å vite om noen kom til å kjøpe avlinga. Noen sitter og planlegger hvem som skal dyrke hva, hvor, og hvor mye. Gunn Jorun Sørum er organisasjonssjef i Gartnerhallen, samvirket som eies av rundt 1000 grøntprodusenter. Omtrent 65 prosent av all norsk frukt og grønt går gjennom dem på vei til butikken. Hun vokste opp med en far som er bonde, har vært styreleder i Norges Bygdeungdomslag og bygget opp nettstedet norsktradisjonsmat.no før hun kom til Gartnerhallen i 2020. Vi starter med selve planleggingen, det hun kaller tinder for grøntproduksjon, og hvorfor grøntbonden lever med en helt annen risiko enn melke- og kjøttbonden, med over 90 prosent av inntekta fra markedet og nesten ingenting i tilskudd. Vi tar historien om krisa på nittitallet, da Gartnerhallen mistet både Rema og Hakon-gruppen og måtte finne opp seg selv på nytt. Jeg tar opp kritikken jeg har hørt fra andre gjester og fra produsenter: at de sitter i Bamas lokaler, at leveringsavtalene er uklare, og at noen rett og slett ikke tør å si hva de mener høyt. Vi snakker om matsvinn, om økologisk grønt som nesten har forsvunnet, og om offentlige kjøkken som kjøper halvparten så mye norsk som butikken gjør. Og så er det den andre siden av dette. Norskandelen har økt 10 prosent på ti år. Agurken er over 80 prosent norsk, og tomatsesongen strekkes lenger inn i vinteren. Det testes aprikos og fersken i Lærdal, det dyrkes hvitløk på Stange, og norsk bakepotet er på vei. Gunn Jorun kaller grøntprodusentene ei framtidsnæring, og etter halvannen time skjønner jeg hvorfor. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:00:45 Fra Hamar til studio 00:01:31 Hvorfor frukt og grønt angår alle 00:03:05 Fra 4H til Gartnerhallen 00:07:03 Hva en organisasjonssjef gjør 00:07:37 Den underkommuniserte delen av landbruket 00:09:44 Risikoen grøntbonden lever med 00:11:01 Da fotball-VM stoppet potetsalget 00:12:12 Hva er egentlig Gartnerhallen 00:14:09 Hvorfor bøndene ikke gjør dette selv 00:15:26 Hvem bestemmer hvem som dyrker hva 00:16:22 Tinder for grøntproduksjon 00:19:19 50 000 ukeplaner i Excel 00:19:50 Regelverket for fordeling av produksjon 00:22:23 Fra 1930 til eksistensiell krise 00:25:32 Avtalen som endret alt 00:26:34 Mottaksplikt og markedsregulering 00:28:36 Når butikken ikke har norske epler 00:29:38 Tollvern bygd på priser fra 80-tallet 00:34:18 Kartet over norsk frukt og grønt 00:37:55 Norskandelen opp og målene framover 00:39:41 Er Gartnerhallen for tett på Bama 00:43:44 Kritikken om leveringsavtaler 00:45:45 Priser, planer og ingen mottaksplikt 00:49:59 Dispensasjoner og gardsutsalg 00:53:30 Er det vanskelig å komme inn 00:56:40 Flere små produsenter enn du tror 00:58:13 Produsentene som ikke tør å snakke 01:01:48 Matsvinn fra jordet til pakkeriet 01:04:01 Estetiske krav og krokete grønnsaker 01:06:45 Lager, teknologi og halvert støtte 01:09:56 Matsvinntallene går riktig vei 01:11:51 Ketchup, rotmiks og slapp sylteagurk 01:16:07 Økologisk frukt og grønt i knestående 01:17:56 Hvorfor økoblomkålen koster det dobbelte 01:20:31 Offentlig innkjøp og norskandelen 01:26:03 Nederlandsk løk mandag morgen 01:29:11 Kommunene som går foran 01:30:51 Mot 2035: risiko og investeringer 01:34:33 Beredskap og Grofondet 01:36:03 Bærekraft som konkurransefortrinn 01:37:38 Vi spiser for lite frukt og grønt 01:40:18 Aprikos, hvitløk og norsk bakepotet 01:42:14 Mas på butikksjefen

Når matjord bygges ned, reagerer folk. Men når havbunnen ødelegges eller økosystemer i havet forsvinner, skjer nesten ingenting. Gjennom FNs naturavtale har Norge sluttet seg til målet om at 30 prosent av havet skal vernes innen 2030. Ifølge WWF er bare rundt én prosent av norske havområder vernet i dag. Hvorfor tar vi ikke bedre vare på havet, som er grunnlaget for så mye av maten vår? Fredrik Myhre er marinbiolog, seniorrådgiver i WWF Verdens naturfond og en drivende dyktig formidler. Han har tatt med seg politikere fra alle partier på Stortinget ned under vann i Oslofjorden, for å vise dem hvordan det faktisk ser ut der nede. Vi snakker om fjorden der det en gang var torsk på nesten 30 kilo, og hvorfor Fredrik ikke ser torsk på hvert dykk i dag. Om hva som tok knekken på den, og hvorfor bonden, fiskeren og kommunen alle har en del av regningen. Om makrellen, som ifølge Fredrik er i så dårlig forfatning at WWF råder oss til å la være å spise den. Også i makrell i tomat. Om makrellstørja, som kom tilbake da politikerne endelig lyttet til forskerne. Fredrik lærer oss å bruke sjømatguiden og lese fangstområdet på pakken, og forklarer hva MSC-merket faktisk betyr. Og han forteller hvorfor fiskerne, som lenge var imot vern, nå er blant dem som presser hardest på. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:31 Velkommen, Fredrik 00:02:29 Vafler i matpakka og torsk til frokost 00:05:41 Haisommer og veien til marinbiolog 00:10:55 Hjelp havets haier og jobben i WWF 00:15:40 Oslofjorden før og nå 00:20:00 Politikere under vann 00:23:52 De første nullfiskeområdene 00:25:19 Hva som tok knekken på fjorden 00:36:27 En generasjon uten fiskestang 00:39:12 Resten av kysten 00:42:25 Makrellstørja som kom tilbake 00:44:57 Mindre makrell i makrell i tomat 00:45:38 Fiskerne mot forskerne 00:49:59 Tareskogen og kråkebollene 00:53:03 Den sjette masseutryddelsen 00:55:40 Spis lenger ned i næringskjeden 00:56:47 Sjømatguiden og fangstområdet på pakken 00:59:52 Hva MSC-merket betyr 01:01:20 Dette spiser Fredrik selv 01:03:32 For mye vann i veien 01:11:13 Er vi enige om problemet? 01:14:46 Dressen fra dødsboet og stemmeseddelen 01:15:54 Hvordan snur vi utviklingen? 01:17:10 Forvaltningsplaner uten kart 01:21:41 Én prosent vernet 01:28:05 Hva kritikerne sier 01:29:54 Vikingbanken 01:34:17 Penger til havforskningen 01:35:42 Hvor ligger håpet? 01:39:28 Lærdommen fra røykeloven 01:41:19 Takk for praten

I sør betyr «kortreist» grønnsaker fra nabogården. Ytterst i Lofoten finnes det knapt et landbruk å snakke om. Da må du finne maten et annet sted – i havet, i fjæra og oppe i lyngen. Ingunn Rasmussen vokste opp som ett av 13 søsken på kaia i Sørvågen. Hun dro sørover som 17-åring, ble borte i 30 år og endte som eneste kvinne i et oljeselskap med 50 ansatte, før hun ledet det. Så kjøpte hun tilbake det nedlagte familiebruket og bygde Holmen Lofoten – i dag et av Skandinavias mest omtalte matsteder, og hjem for Kitchen On The Edge Of The World. Vi snakker om hvordan en e-post sendt fra et hotellrom i Sør-Korea ble starten på det hele. Om hvorfor de sier nei til kokker som vil fly inn gåselever og russisk kaviar. Om et kjøkken uten sitrus og avokado, og hva du gjør i stedet. Vi snakker om sanketurer som skulle ta to timer og tar fire, om et besøksbidrag som treffer hotellene mens bobilene slipper unna, og om hvorfor Ingunn taper penger på boliger til sine egne ansatte. Og om lysfestivalen som samler ei hel bygd rundt et vann i september. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:34 Ytterst i Lofoten 00:04:20 13 søsken på kaia i Sørvågen 00:05:28 Hun kjøpte Holmen i 2001 00:06:15 Restaureringen og de første gjestene 00:09:20 Fra oljebransjen til Lofoten 00:10:47 Sør-Korea, TV-en og en e-post 00:13:21 Første besøk: fersk fisk, lever og rogn 00:14:58 Navnet Kitchen On The Edge Of The World 00:16:33 Slik er et matopphold på Holmen 00:19:09 Hvem gjestene er 00:20:37 Hvorfor det funker 00:21:57 Kan det gjøres andre steder? 00:22:59 Slik velger de kokker 00:24:29 Ingen gåselever, ingen russisk kaviar 00:28:13 Bærekraftig turisme når gjestene flyr langt 00:32:38 Fjellene de ikke legger ut bilder av 00:34:45 Ut av oljebransjen 00:37:14 Kjøkkenet som hjertet i huset 00:39:40 Muggent brød og mat fra naturen 00:40:40 Bær, telt og somre på yttersida 00:42:12 Sanketurene som aldri holder tiden 00:46:06 Råvarene: hva er lokalt her? 00:49:57 Menyen og leverandørene 00:53:50 Et kjøkken uten sitrus og avokado 00:54:38 Eplekassen til jul 00:56:13 Er det overturisme i Lofoten? 00:59:26 Boligmangel og uregulert reiseliv 01:02:35 Besøksbidraget og de som slipper unna 01:06:15 Nord-Norge som matregion 01:08:25 Hva et bærekraftig lokalsamfunn krever 01:09:39 Når strømmen går og døra blåser av 01:12:01 Naboskap som beredskap 01:14:17 Blilyst i Moskenes 01:17:18 Lysfestivalen som samler bygda 01:23:40 Favorittretten 01:26:45 Været som produkt og planer videre 01:31:00 Avslutning

Episoden er spilt inn live på Framtidsfredag i Steinkjer i juni 2026, i samarbeid med Grønt kompetansesenter Mære og Skjetlein. En mann i gravemaskin kutter en fiberkabel. To tusen husstander mister strøm og nett. Ett av byggene er et sykehjem som skal servere middag om noen timer. Det er ikke krig. Det er en helt vanlig ulykke, og det er det norske kommuner er mest nervøse for. Camilla Storseth Moe er sikkerhets- og beredskapssjef i Trondheim kommune. Hun har ansvaret for at Norges tredje største by fungerer i fred, krise og krig. Det betyr risikoanalyser, øvelser, nettverksbygging – og en god del ærlige samtaler med innbyggere som tror at kommunen kommer og banker på døra med vann hvis vannet forsvinner. Vi snakker om hvem som faktisk har ansvaret for maten din når systemene svikter: staten, kommunen, dagligvarekjedene eller deg selv. Camilla sier rett ut at hun ikke mener vi er godt nok forberedt, og forklarer hvorfor et sektorisert Norge sliter med å svare på hvem som eier matberedskapen. Vi går inn i produksjonskjøkkenene som lager tusenvis av måltider til sykehjem og hjemmeboende hver dag, og hvor robuste de egentlig er. Hun forteller om Trondheims arbeid med å bruke innkjøpsmakt til å handle mer lokalt, om kommunen som avtalte at folk kunne hente mat i butikken hvis betalingsløsningene falt ut, og om hvorfor nye leiligheter uten pipe er et beredskapsproblem. Og vi snakker om arbeidsplikten du sannsynligvis ikke vet at du har. God fornøyelse! 00:00 Intro 00:53 Hva gjør egentlig en beredskapssjef? 02:25 Hva vi tenker når vi hører ordet beredskap 03:28 «Er vi godt nok forberedt? Nei» 05:31 Hvem har ansvaret, og hvorfor ingen helt vet 07:15 Kommunens jobb i fred, krise og krig 09:36 Ditt eget ansvar som frisk voksen 10:49 Norge øver og informasjonspunktene 12:22 Scenarioene de planlegger for 13:38 Mannen i gravemaskinen 14:01 Raset på Levanger og maten som stopper 15:27 Beredskap i medvind 16:06 Her kommer maten inn i bildet 16:43 Innkjøpsmakt og lokale leverandører 17:39 Hvor robust er et produksjonskjøkken? 19:33 Skal vi ta strømmen for 220 000 innbyggere? 21:13 Vann er kommunens ansvar, strøm er det ikke 23:38 Totalforsvarsåret og gapet på sivil side 24:39 Hullene hun er bekymret for 26:32 Dagligvarekjedene og grossistene 28:12 Kongsberg-modellen: mat uten betalingsløsning 28:34 Hvor lenge klarer en by seg uten mat? 29:46 Naboen du aldri snakker med 31:33 Blokker uten pipe og vedlager i kommunen 33:25 Ni liter vann per person 33:53 Hva Camilla har hjemme 34:55 Arbeidsplikten du ikke vet du har 35:28 De neste tre årene i Trondheim 37:36 Det du bør ta med deg 39:07 Å kunne lage maten, ikke bare ha den

Denne episoden er spilt inn live på Framtidsfredag i Steinkjer i juni 2026, i samarbeid med Grønt kompetansesenter Mære–Skjetlein. Bjørn Arild Gram driver en gård rett ovenfor Steinkjer sentrum. Han har vært ordfører i byen, landets forsvarsminister og sitter nå i finanskomiteen på Stortinget. Få har sett og forstår matberedskap på den måten han gjør. Vi snakker om hvorfor beredskap ikke handler om det sannsynlige, men om det utenkelige. Om diesel, reservedeler og kretskortet i melkemaskinen – avhengighetene ingen snakker om når vi diskuterer selvforsyning. Om at Norge nå har tre måneders beredskapslager av matkorn, mens Finland vurderer et helt år. Om dieseltankene som sto på norske gårder til de ble avviklet i 1995, fordi muren hadde falt og alle skulle bli venner. Og om militærleirene som ligger midt i potetlandet og serverer potet fra Kypros. God fornøyelse! 00:00 Intro 01:02 Framtidsfredag og Steinkjer i festmodus 02:01 Bondens rolle i krise og krig 02:27 Korngården rett ovenfor sentrum 03:23 Svin på skogen 04:20 Bonde og stortingsrepresentant på samme tid 06:21 Den mest grunnleggende beredskapen av alle 06:47 Terje Vigen, rasjonering og norsk hungersnød 07:45 Hvorfor vi tar maten for gitt 08:30 Fra forsvarsminister til bonde 09:24 De hybride truslene vi står i akkurat nå 10:43 Selvforsyningsgraden og målet om 50 prosent 11:59 Diesel, reservedeler og kretskortet i melkemaskinen 13:12 Da Hormuzstredet stengte 15:32 Just in time er et dårlig beredskapsprinsipp 16:04 Tre måneders korn på lager 17:33 Dieseltankene på gårdene som forsvant 18:35 Kan vi klare oss med mindre kunstgjødsel? 21:46 Er 50 prosent ambisiøst nok? 22:55 Klimadebatten som sporet av 24:27 Importvernet bør bli sterkere 25:26 Hvem har egentlig matmakta? 28:39 Brannfakkel om sentralisering av foredling 29:59 Nord-Norge uten slakteri 32:31 Frukt og grønt uten markedsregulator 34:02 Det offentlige som kunde 35:41 Kravet om 80 prosent norsk mat i Forsvaret 36:51 Finlands beredskapsbutikker 37:52 De to tingene som må på plass 39:04 Det går ikke over 40:09 Avrunding